Likningen om livet

18. november 2011

Lærerens monotone stemme gjør meg søvnig. Støyen i klasserommet hviskes vekk. Kun lyden av mitt eget hjerte bankende der inne. Jeg lar blikket gli nedover pc-skjermen, men ordene som en gang stod der er bare skygger av seg selv. Et lite gjesp sniker seg langs munnviken. Klokka tikker sakte før den endelig slår kvart over. Skolebøker og bærbare datamaskiner skyves brått ned i sekkene. Bevegelser som før gikk i slow motion tar endelig form til noe gjenkjennelig. Gulvet skriker når stolene trekkes langsmed gulvet og inn under pultene. "God helg", sier læreren. "Til deg og", roper skikkelsene før de forsvinner ut døra. Så er de borte, og alt som er igjen er et tomt klasserom. Like dødt og stille som det var for bare kort tid siden. Så daffer jeg ut døra og ut i trappeoppgangen. Ikke et menneske er å se, alle har satt fart hjemover. Med senkede skuldre drar jeg ytterdøra opp og slipper taket. Den går igjen med et smell. Jeg får øye på sykkelen min der den står parkert i skolegården. Den lyseblå hybridsykkelen jeg fikk av Far. Mongoose står det på den med grå bokstaver i kursiv. Når vennene mine ser den pleier de å kikke på den og slå vitsen om at den passer meg godt. "Det står jo MONGO på den jo", sier de fornøyd."Ja, kanskje det", mumler jeg og trekker på skuldrene. Litt sånn likegyldig. Likegyldig, den følelsen som godt kunne beskrevet dem. Du vet.. De dagene.

Det skal bli godt med helg nå. "Så vi kan begynne å leve igjen", som venninnen min så fint sa en gang. Men livet består jo av disse dagene også. De hvor man bare vil gjemme seg under dyna og drømme seg vekk til fjerne plasser og andre liv. Så rives dyna vekk over deg, og realiteten rister oss ut av drømmene. Like brutalt som når sollyset svir deg i øynene når du endelig tørr glipe med øynene etter en lang natts søvn. Vekker oss til de dagene som skal utgjøre et liv. 

Jeg skal prøve å leve som mange andre, de som har veggen fylt av sitater som carpe diem. De som lever i nuet, som nyter hvert sekund, hvert minutt og hver time av døgnet. Hvert døgn hele året. For vi lever jo bare en gang. Og det er nå. I denne stund, denne som aldri kommer igjen. I det ene øyeblikket er livet her, i det andre ikke.

Og en ting har jeg bestemt meg for: hvis summen av dagene er livet så skal jeg verdsette hver dag. Slik at løsningen jeg sitter igjen med, når regnestykket om livet er løst, blir positivt.  

Én kommentar

odaby

20.nov.2011 kl.10:57

Du skriver utrolig vakkert. Håper også på å kunne klare å leve hvert sekund av livet, og ikke sløse det bort... :-)

Skriv en ny kommentar

curlytop

curlytop

16, Norge

Kategorier

Arkiv

hits